"Brumm", sa Sprett vennlig, "du har ikke mye forstand."
"Nei, jeg vet det," sa Ole Brumm beskjedent.
"Alle båter må ha et navn," sa Brumm.
"Jeg vil kalle båten min Den Flytende Bjørn.
Edvard Brumm, blant venner også kalt Ole Brumm, eller bare Brumm,
kom en dag ruslende gjennom skogen mens han trallet på en liten vise.
"Brumm", sa Sprett vennlig,
- Du har ikke mye forstand.
- Nei, jeg vet det, sa Brumm beskjedent.
Brumm visste hva han mente, men siden han var en bjørn med Bare Liten Forstand,
så kunne han ikke finne de riktige ordene.
"Jeg har tenkt," sa Brumm. "Og jeg tror-" "Nei," sa Sprett,"Ikke gjør det.
Nå gjelder det å løpe."
"Ja," sa Ole Brumm.
"Nå skjønner jeg," sa Ole Brumm.
"Jeg er en Dum Bjørn på Ville Veier," sa han, "og jeg er en bjørn Uten den Minste Forstand!"
"Du er den Beste Bjørnen i Hele Verden," sa Kristoffer Robin trøstende.
"Er jeg virkelig det ?" sa Brumm håpefullt.
Plutselig lyste han opp. "i hvert fall er det snart tid for litt mat," sa han.
Og så gikk han hjem for å spise
"Å, Bamsen min!" sa Kristoffer Robin.
"Jeg er så glad i deg!" "Det er jeg også," sa Ole Brumm.
For når man er en Bjørn med bare Liten Forstand, og man Tenker på Ting,
så er det ofte at Tingen kjennes så mye lurere ut når den er inne i deg enn når den kommer ut og andre kan se på den.
"Ja", sa Ole Brumm, "Nå skjønner jeg", sa Ole Brumm,
"Jeg har vært dum og tatt fryktelig feil", sa han bedrøvet.
"Jeg er nok en bjørn med bare liten forstand!"
- "Du er den beste bjørnen i hele verden", sa Kristoffer Robin.
"Er jeg virkelig det?", spurte Brumm, og straks var han glad igjen.
"I alle fall," sa han, "nå er det akkurat tiden for litt formiddagsmat.
"Og så gikk han hjem for å spise.
"Brumm, lov meg at du ikke vil glemme meg.
Ikke noen gang, ikke engang når jeg blir hundre år gammel"
Brumm tenkte seg om litt. "Hvor gammel blir jeg da?"
- "Nittini."
Brumm nikket. "Det lover jeg", sa han
Nøff kikket opp og så vekk igjen.
Han følte seg plutselig så dum og uvel,
at han ønsket seg langt vekk.
Men Nasse Nøff skjønte hvor dum han hadde vært.
Og han skammet seg så forferdelig at han sprang hjem og
krøp til sengs med hodepine.
Plutselig stanset Ole Brumm og pekte forskrekket framfor seg:
"Se!", ropte han.
"Hva er det!", sa Nasse Nøff og hoppet i været,
og for å vise at han ikke hadde hoppet fordi han var redd
fortsatte han å hoppe to, tre ganger til, som om han drev med gymnastikk.
Nøff gikk forsiktig nærmere Brumm bakfra.
"Brumm", hvisket han"
Ja, Nøff", sa Brumm
"Ingenting", sa Nøff og tok labben hans.
"Jeg ville bare være ganske sikker på at du var her"
Han var av den slags tigergutter som alltid kom en i forveien
når man skulle vise ham veien til et eller annet sted,
og var helt ute av syne når man til slutt kom fram til stedet og
sa stolt "Nå er vi her"
"Jasså", sa Tussi.
"Jaja. Hvordan det er eller ikke, man skal ikke klage.
Jeg har mine venner. En eller annen snakket til meg senest i går.
Og var det ikke forrige uke, eller var det uken før at
Petter Sprett støtte borti meg og sa "Huff da!"
Akkurat. Selskaplig samvær. Alltid foregår det noe!"
"God dag, Tussi, hvordan har du det ?" spurte Brumm.
Tussi ristet på hodet sitt fra side til side.
"Jeg har det ikke i det hele tatt.- Jeg har ikke hatt det på lenge."