Historien om Ole Brumm
Alle gode historier begynner med noe som gjør at tilhørerne sitter seg godt opp og sier:
- "Virkelig?
- En Canadisk bjørn?
- Utrolig."
Historien om Ole Brumm er faktisk en sann historie om en foreldreløs svart bjørn fra Ontarios
nordre skogområder, og hans reise til England, og en liten gutts fantasier - en av de mest
fasinerende litterære historier i dette århundre.
Vel uansett så begynner historien i Winnipeg, Manitoba - Canada. Bostedet til den unge
veterinæren Harry Colebourn - som var født i England, men flyttet til Canada som attenåring
og tok sin utdannelse i Ontario.
Da Første Verdenskrig brøt ut i august 1914, ble Harry Colebourn innrulert i de canadiske
styrkene. 23 august forlater han Winnipeg ombord i et troppetog til Valcartier, Quebec, og mot
skipet som skal frakte de videre over til England. Neste dag, stopper toget i White River,
Ontario.
Mens han rusler rundt på stasjonen, kjøper han en liten svart bjørnunge av en lokal jeger for
tyve dollar. Tilbake på toget, kunngjør Harry, og regimentet hans at bjørnen skal være deres
offisielle maskott, og de kaller ham opp etter hjembyen hans - Winnie. Ved ankomsten til
England blir Harry, og regimentet stasjonert ved Salisbury Plain. Nå var Winnie blitt
kjæledeggen til hele regimentet, og var blitt like tam som hvilket som helst kjæledyr.
I desember 1914 kom utkallelsen til Frankrike, og Harry Coleburn tar Winnie til London
Zoo for et midlertidig opphold. I de trygge omgivelsen til London Zoo trives Winnie meget godt.
Lærevillig og leken blir han snart den mest populære attraksjonen London Zoo har.
Harry overlever krigen og returnerer til London i den hensikt å hente Winnie med seg hjem til
Canada igjen. Men da han besøker London Zoo, og ser hvordan Winnie fryder både store og små,
ombestemmer han seg og donerer Winnie til dyrehagen. H.C. reiser hjem til Winnipeg i 1919,
og Winnie tilbringer sine neste 15 år med å forlyste Londons barn.
En av disse små barna var Christopher Robin Milne. Han ble født i 1920, og på sin første bursdag
fikk han, av sin mor, en liten tøybamse som han kalte for Edward (Bear). Bamsen og Christopher
Robin ble uadskillelige. I en alder av fem år besøkte Christopher Robin London Zoo for
første gang, og dyrehagen ble et favorittsted for familien Milnes utflukter. Her traff
han Winnie, og ble så glad i bamsen at han døpte om sin egen tøybamse - ikke bare til Winnie,
men til Winnie-The-Pooh. Navnet The Pooh lånte han i fra en svane som han var blitt venner med,
og gitt navnet til, ute på den engelske landsbygda. Navnet til to av de kjæreste dyrene han
kjente, puttet han sammen til et på sin egen tøybamse.
Cristopher Robins far, Adrian Alexander Milne, var allerede en kjent forfatter, og han begynte
skrive ned historier inspirert av Christopher Robin og hans lek med bamsen sin. Den første
boken ble utgitt den 23.oktober i 1926 og het "Winnie The Pooh", boken ble illustrert av
E.H.Shepard - en god venn av familien Milne. Den boken og oppfølgeren
"The House at the Pooh Corner" - 1928 - ble en ubetinget suksess for barn verden rundt -
også for et-litt-større-barn med navn Walt Disney. I 1961 hadde Walt Disney lest
Winnie The Pooh for sine egne barn, og bestemte seg for å føre Christopher Robin og hans
dyrevenner ut til det amerikanske folket som tegnefilm. Disneys første kortfilm om bjørnen
het "Winnie The Pooh and the Honey Tree", og kom i 1966 - og ble en ubetinget suksess.
Kort tid etter kom "Winnie The Pooh and the Blustery Day" som vant en Academy Award.
"Winnie The Pooh and Tigger Too" ble den tredje kortfilmen, og nå figurerer navnet Winnie
The Pooh på leppene til både store og små.
Tussi har fødselsdag og får to presanger
Tussi,det gamle grå eselet,stod ved bekken og så på speilbildet av seg selv i vannet.
"Sørgelig" sa han. "Det er det er. Sørgelig"
Han snudde seg og ruslet langsomt nedover langs bekkefaret,vasset over til den andre bredden
og gikk oppover igjen til han stodtvers ovenfor der han hadde stått for litt siden.
Så speilte han seg der i vannet også.
"Det var det jeg tenkte," sa han,"ikke det spor bedre fra denne siden. Men det er det ingen
som bryr seg om"
Spretts hus
Det var en gang en liten gutt som het Kristoffer Robin.
Hans beste venn var teddybjørnen Ole Brumm, som også ble kalt bare Brumm.
Sånn omtrent sist fredag, bodde Ole Brumm i en liten skog under navnet Sanders.
For "Sanders" sto det skrevet med gullbokstaver over døren hans.
Ved siden av døren var det en klokke. Den kunne vennene hans ringe med når de kom på besøk.
Hver dag tok Brumm morgengymnastikk foran speilet. "Bøy og tøy, det er gøy."
Brumms spiskammer var nesten alltid fullt av honning. Men ikke i dag, i dag var det bare en bie der.
Ole Brumm fulgte etter bien til et stort eiketre som sto midt i skogen.
Siden det var et honningtre, klatret Brumm opp i det.
Plutselig brakk grenen Brumm sto på. Dermed datt han tre meter ned i et tornekratt.
En dag Kristoffer Robin holdt på å spikre fast halen til Tussi, kom Ole Brumm forbi.
Han hadde fått en ide. Han ville fly opp til bikuben med en blå ballong.
"Ta meg med til en søledam," ba Brumm. Kristoffer Robin hjalp ham å rulle seg i sølen til
han var svart over det hele. "Er ikke dette en fin forkledning?" spurte Brumm.
"Hva er det du skal forestille?" spurte Kristoffer Robin. "Jeg er en liten svart regnsky,
naturligvis," svarte Brumm. "Nå skal jeg lure biene!" "Nå må du være snill å sikte meg inn
på bikuben," sa Ole Brumm.
Han holdt godt fast i ballongsnoren og steg høyere og høyere og høyere,
helt opp til bikuben i honningtreet. Kristoffer Robin ventet nedenunder med en paraply.
Den hadde han med for at biene skulle tro at Brumm virkelig var en liten svart regnsky.
Plutselig ropte Brumm at biene var svært uvennlige. Dronningbien stakk hull i den blå ballongen,
og ned deiset Ole Brumm. Det var godt at Kristoffer Robin var der og tok i mot ham.
Når Ole Brumm først hadde begynt å tenke på honning, kunne han ikke få tanken ut av hodet.
Han gikk til Spretts hus og ba seg selv inn til formiddagsmat. Sprett var høflig og spurte om
Brumm ville ha litt honning. Brumm ble henrykt. Han spiste og spiste og spiste, og til slutt
sa han adjø og tusen takk. Da var det ikke mer honning igjen.
Så forsøkte Brumm å gå ut av Spretts hus. Men han var blitt så tykk at han bare kom halvveis
ut av hovedinngangen. "Hjelp! Hjelp! Jeg sitter fast," ropte Brumm. Sprett sprang etter hjelp.
Ugla kom flyvende for å gi gode råd. Herr Vånd dukket opp av jorden rett ved siden av.
Kristoffer Robin og alle vennene hans samlet seg rundt inngangen til Spretts hus.
De ble enige om at de skulle vente til Brumm ble tynn igjen, før de trakk ham ut.
Stakkars Brumm. Der satt han fast uten å få noe mat, for magen hans skulle bli mindre.
Alle vennene til Brumm satte seg til å vente. Men de satt jo ikke fast,
så de kunne spise alt de orket. Kengu hadde med seg nistekurv og serverte frokost i det grønne.
Alle spiste og koste seg, alle unntatt Brumm. Ikke en matbit til ham, før han var kommet løs igjen.
Da kvelden kom, hentet Kengu et varmt skjerf for at Brumm ikke skulle bli forkjølet.
Så sang hun en vuggevise, og før hun var ferdig, sov både Kengubarnet og Ole Brumm.
Dag etter dag og natt etter natt gjorde alle vennene sitt beste for å hjelpe ham.
Så endelig, en vakker dag kjente Brumm at han kunne røre litt på seg.
Sprett puffet av alle krefter fra innsiden av huset sitt.
På utsiden sto Kristoffer Robin og trakk Brumm i labbene.
Kengu halte i Kristoffer Robin, og det gjorde Kengubarnet også.
Tusse satte seg på bakbena og dro Kengu i halen, mens Vånd slepte avsted med Tussis hale
over skulderen. Ugla tutet O-hoy!¯ for å dirigere takten.
De dyttet og halte og dro, og ingenting skjedde. Men plutselig løsnet Ole
Brumm og suste gjennom luften. Kristoffer Robin trillet bakover, Kengu datt oppå Tussi,
og Kengubarnet tumlet over Ugla.
Men Brumm fortsatte. Han for som en pil rett mot honningtreet og stoppet ikke før han braste
inn i bikuben. "Vi skal snart få deg ut igjen," ropte de andre. "Det haster ikke...
Ta den tiden dere trenger... Nam, - Jeg er bjørnen Brumm, og bjørner elsker honning, nam, nam,"
sang Ole Brumm fornøyd.